Å få barn er ganske ressurskrevende. Og da mener jeg ikke først og fremst økonomisk, men menneskelige ressurser som søvn, humør, blod, svette, tårer, tid og kroppskontakt. Barnet konkurrerer om disse ressursene, og pleier ofte å vinne. Det er helt naturlig at vi prioriterer barnas behov foran våre personlige og parforholdets. Men dersom man sjeldent prioriterer parforholdet risikerer man at gnisten forsvinner, og man blir arbeidskollegaer som jobber på skift og krangler om hvem som er mest sliten. 

Kristin Ragnarsdottir er en av psykologene i Klinikk Partum. Hun tilbyr digitale samtaler og digitale parsamtaler

Les mer om Kristin

Uten å investere tid i parforholdet er det fort gjort å føle at man ikke har noe annet enn barnet til felles lenger. Når forholdet blir sulteforet på romantikk og kjærestetid er det typisk at man blir definert av oppgavene man gjør heller enn hvem man er som menneske. Forholdet handler om hvem som har tatt flest netter, hvem som tok oppvasken sist, hvem som fikk «fri» sist og hvem som tok den siste bleien.

I begynnelsen av et forhold anstrenger man seg for den andre. Det er ofte mye fysisk kontakt, man er så nysgjerrig at man nesten ikke får nok. Man har en større tendens til å se partnerens gode intensjoner og lar tvilen komme partneren til gode i vanskelige situasjoner. Men når man er presset på ressurser har man en tendens til å prioritere den man føler man må, som jobb, husarbeid og barn. Og forholdet kommer ofte lenger ned på prioriteringslisten. Det blir mindre fysisk kontakt og mangel på oppmerksomhet. Når forholdet blir et vanskelig sted å være gir man verden - jobben og guttegjengen kanskje, den beste varianten av deg selv og hjemmet får restene. 

Høres dette ut som dere? Da kan det være på tide å oppsøke parterapi. På samme måte som man tar bilen på EU-kontroll bør man stoppe opp med jevne mellomrom og sjekke forholdet. Det kan dere få hjelp til av en parterapeut. I tillegg kan dere gjøre små endringer selv som gir positive effekter. Det handler om å gi partneren en følelse av å bli sett. Kanskje en kaffekopp på sengen? Eller å se en serie sittende inntil hverandre heller en i hver sin kant av sofaen? Eller kveldsmat for to etter at ungene er lagt? Alt som minner dere på at dere først og fremst er kjærester og livsledsagere, og ikke kollegaer, er nyttig. Det trenger ikke koste penger eller ta lang tid, men det koster en liten innsats.

Hvis dette kjennes vanskelig ut og du ikke kan huske sist du følte at dere var kjærester, så kan det være en god investering og starte prosessen mot å få det bedre sammen gjennom en samtale med en parterapeut. Dere er varmt velkommen til å ta kontakt med meg hvis dere ønsker det!