Men for noen kan frykten bli overveldende og hemmende. En type frykt som ofte aktiveres i denne tiden, er frykten for sosiale farer. Som nyfødte er vi avhengige av andre som passer på oss. Dette deler vi med andre pattedyr – vi trenger andre for å overleve. Etter hvert som vi vokser og blir mer selvstendige, forsvinner ikke denne frykten, men den viser seg gjennom behovet vårt for å høre til. Vi leser ofte om utenforskap, og vi vet at når vi som mennesker blir stengt ute fra gruppen, kan vi føle oss alene, triste og engstelige for hvordan vi skal klare oss. Vi jobber hardt for å unngå å bli utstøtt: vi prøver å passe inn, vi prøver å forstå hvordan andre tenker om oss. Vi ønsker at andre skal tenke godt om oss, for da føler vi oss trygge på at vi hører til.

I mammarollen har vi også behov for tilhørighet. Vi vet at dette er en krevende rolle, og at den blir lettere når vi har støtte. Det ser vi gjennom barselgrupper, babysang og andre treff for mødre med baby. Vi får ofte råd om å oppsøke slike grupper for å kjenne på fellesskap og støtte. Og som regel er disse gruppene nettopp det vi trenger. De hjelper oss å se at «jeg er ikke alene» – andre har vært gjennom det samme, og det føles godt.

Men hva skjer når den sosiale frykten aktiveres i oss? Hva skjer på vei hjem, eller når vi kommer hjem etter disse gruppene? Hva skjer når du har tanker og opplevelser som ingen andre deler? Kanskje frykten startet allerede før du dro, slik at du ikke kom deg dit i det hele tatt. Den indre kritiske stemmen får overtaket: «Du må ikke dele de negative tankene om babyen», «Ingen andre tenker sånn, du er et forferdelig menneske», «Du var ikke rolig da du løftet babyen – du var trøtt, sint og lei deg», «Du følte ikke glede i det øyeblikket». Eller andre tanker som den kritiske stemmen sier at du «ikke burde ha».

Dette er tanker vi tror ingen andre har, og som vi derfor vil gjemme bort. Siden vi jobber så hardt for å høre til og ikke være annerledes, blir de vanskelige å dele. De viser sider av oss selv vi ikke ønsker at andre skal se. Vi vil at andre skal tenke godt om oss. Frykten for utstøtelse er så sterk, og behovet for nærhet og tilhørighet så grunnleggende, at det kan hindre oss i å fortelle hvordan vi egentlig har det. Denne frykten aktiverer og forsterker følelsen av skam.

Skam er en sammensatt følelse som kan gjøre at vi ikke deler det vi tenker, og dermed går vi glipp av å oppdage at mange andre faktisk kjenner på det samme. Skam får oss til å føle oss mindre verdige og svekker troen på oss selv. Denne typen skam er ikke hjelpsom. Når den aktiveres, trigger den tanker og en indre kritisk stemme. Frykten for utstøtelse blir så sterk at vi lytter til den og tror det er den vi må forholde oss til. Over tid kan denne skammen skade oss. Selv om andre kanskje ikke ser alle delene av oss, kan vi bli mer tilbaketrukne, ensomme og triste.

Det vi også vet, er at når noen tar mot til seg og deler slike tanker, blir de ikke nødvendigvis avvist – tvert imot. Andre begynner ofte å dele sine egne erfaringer og viser medfølelse og kjærlighet for den som strever. Vi trenger ikke være perfekte for å bli godtatt eller høre til, selv om det ofte føles sånn.

Men hvordan kan vi endre dette? Hva kan vi gjøre når skamfølelsen, som hindrer oss i hverdagen og i mammarollen, aktiveres?

Vi kan trene opp tankene og kroppen til å møte skammen på en annen måte. Michelle Cree, klinisk psykologspesialist innen graviditet, fødsel og barsel, har skrevet om hvordan skam påvirker oss i mammarollen i boken Kunsten å vise medfølelse ved fødselsdepresjon.

Når vi forstår hva skammen er og hvordan den har oppstått, kan vi bruke den fantastiske hjernen vår til å berolige og dempe den. Vi er flinke til å forestille oss det verste, men vi kan også bruke den samme delen av hjernen til å forestille oss noe godt. Vi kan lære oss å bruke den medfølende delen av oss selv til å gi styrke og aksept for de sidene av oss vi noen ganger ønsker å gjemme.

I perioder der du merker at du kritiserer deg selv som mamma, husk at dette er en naturlig del av hvordan vi mennesker er programmert. Hjernen vår har utviklet seg slik for å beskytte oss mot farer – i dette tilfellet sosiale farer. Men vi trenger ikke fortsette i det samme tankesporet. Vi kan møte disse tankene med forståelse, medfølelse og kjærlighet.